Typografi for Internett skiller seg fra typografi for trykte medier på flere måter.
Viktig for lettlesthet
- Sørge for lesbare proporsjoner.
- Gjøre forsiktig bruk av kursiv.
- Kapiteler (store bokstaver) bruker mere plass, er vanskeligere å lese, gir ingen visuell variasjon og kan oppfattes som "roping" (nettiquette).
- Bold kan føre til uklarhet i bakgrunnen ved noen fonter. Brukes forsiktig og for å fremheve.
- Serif skaper horisontal flyt, Ikke mer lesbart enn sans. Viktig med mellomrom.
Paragrafer
- Venstrestilt er mest lesbart. Lett for leseren å finne hver nye linje.
- Høyrestilt arbeider mot leseren. Det er vanskeligere å finne nye linjer. Bra for små mengder tekst.
- Blokkjustert kan være veldig lesbart hvis avstanden mellom ord og bokstaver er konsistent og man dermed unngår store mellomrom ("rivers").
- Sentrert tekst er formell. Bør brukes minimalt (vanlig i diktvers).
For bruk av typografi på Internett bør man alltid være klar over at man benytter seg av skrifttypene (fontene) som karakteriseres som "systemfonter"; dvs. fonter som er tilgjengelig på brukerens system uavhengig av om han bruker PC, Macintosh eller andre systemer.
Lesbarheten av teksten på Internett er avhengig av en rekke punkter:
- Farge på teksten.
- Bakgrunnsfargen/-bildet på dokumentet (som teksten skal ligge oppå).
- Punktstørrelsen på teksten.
- Tekstformateringen (kursiv, bold, understreking osv.)
Koding av norske tegn
Til tider vil man være nødt til å sette inn tekst i en hjemmeside rett i koden. Kanskje man hardkoder selve siden, eller kanskje det dreier seg om en språkmodul for en site eller portal på andre språk enn engelsk. Her vil det være avhengig av systemet du implementerer i, men hvis tegnsettet i siden av en eller annen grunn ikke støtter særnorske tegn slik som Æ, Ø og Å, så kan det være nødvendig å sette inn disse tegnene direkte i koden.
I starten brukte PCer 7-bits ASCII (dette står for American Standard Code for Information Interchange). ASCII (8-bits), også kjent som ANSI (American National Standards Institute) er code pages for å oversette tastetrykk til bokstaver/tegn, for å oversette tegnene til skjermen og til skriveren. ANSI og 7-bits ASCII-kode inneholdt 128 tegn totalt, inklusive de norske tegnene. Alt man i Norge trengte å gjøre var å bestemme hvilke taster på tastaturet som ble oversatt til sine respektive tegn. Her er en del av 7-bits ASCII desimalkode som inneholder de norske tegnene:
Så skjedde det noen endringer. Etterhvert ble Ø erstattet med tegnet for Yen (¥), og ø ble erstattet med tegnet for Cent (¢) etter at ASCII-koden ble utvidet med 128 nye tegn, slik at det nå utgjorde 256 tegn. Dette nye tegnsettet ble kalt 8-bits ASCII eller "Extended ASCII". Her er en del av den utvidete (8-bits) ASCII desimalkoden som inneholde de norske tegnene. Som man ser finnes den gamle koden fremdeles, mens ny kode har blitt tilføyd:
De fleste datamaskiner idag er basert på et annet system, som inkluderer alle codepages for alle tegnene som finnes idag. Denne serien med codepages heter Unicode. Siden Unicode inneholder ca. 50.000 tegn, i motsetning til de 256 tegnene som finnes i utvidet ASCII (også kjent som Latin1), trengs en større tabell. Unicode vises vanligvis som hexadesimal.
Og så kom Internett. Siden hjemmesider er basert på HTML, vises norske tegn med helt andre koder. De første HTML-kodene for norske tegn beskrev de eksisterenden tegnene ved å kombinere to eksisterende tegn for å skape et nytt. Så når nettlesere begynte å bli mer avanserte kunne man bruke de faktiske ASCII-desimalkodene for å vise de norske tegnene. Nedenfor følger en tabell som viser kodene som brukes i HTML:
